Geelmuyden.Kiese

TANKER

HVIS POLITIKK ER VIKTIG
12.08.2009

Det mest interessante i denne valgkampen er det vi ikke snakker om. Øyriket Norge holder øyne og ører tett lukket mot verden og historien.

Den urbane advokaten Abid Raja profilerer seg på slanking og konstaterer at melkekuer er ”utrolig hardt arbeid”, Jens vender stemmejakten mot senilsegmentet, Erna leker lærerinne og Siv driver visst med ett eller annet om bompenger. Sponheimen rugger omkring i merkevaren sin, humrer i skjegget og styrer vinglevenstre med en hånd mens milliardærene diskuterer om en prosent eller en halv er passe skatt.

Så langt ligner den norske valgkampen et arveoppgjør der striden står om tantes lampett.

Sykehjem og skolefritid i all ære, men den viktigste saken ligger ikke på bordet. Kanskje trenger ikke Jonas Gahr Støre flagge EU-standpunkt, eller FrP diskutere seg ferdig og si det vi vet de mener, men det er ikke riktig overfor velgerne at EU-saken skal stå fast i fossile standpunkt fra 1972.

I sakene som krever maktbruk i stedet for delingsmodeller, som rustholker langs kysten, pelsdyrdrift og CO2-utslipp fra SUVene, er det EUs glasiale prosesser som graver ut landskapet. I verdensøkonomiens rekonvalesens vil EU ha mer å si enn før fordi nasjonalstaten får mindre betydning. Det er en historisk mulighet for Norge å komme med i denne prosessen.

Island har vist at EU-saken kan vendes raskere enn vi i Norge har vent oss til å tro. Selv om EØS-avtalen tar oss med i praksis, er det som rævdiltere, ikke som deltakere og ikke proaktivt.

En arabisk oppdager sa om India for hundrevis av år siden (sitatet unngår både Bing.com og meg i skrivende stund, men jeg gjetter på Ibn Battuta – mannen som gjør Marco Polo til en interrailer) at ”India har snudd ryggen til verden”. Har vi sklidd i oljeflekken og vendt stompen samme vei?

Dagfinn Fjelddalen